Moelv

Moelv

av Egil Enemo

Dalføret langs Moelva fikk tidlig navnet Kveinndal'n. Og det med rette, for i følge Hedemarksmatrikkelen fra 1666 -1669, lå det mange kverner på den korte strekningen fra utløpet i Mjøsa og de 9 kilometerne opp til Næra: Sløttet, Anderkvern, Prestkvern, Bruvold, Mokvern og kvern tilhørende Mo, Fossen, Krokkverna, Lunna kvern, Langgaardskverna, Kvisla og kverna på Veaeie. Flere av disse var faktisk i drift inntil 1900-tallet. 

Etter hvert ble navnet Kveinndal’n særlig brukt om området ved den nedre delen av elva, og første gang både navnet Kveinndal'n og Moelven nyttes i offentlige dokumenter er i et brev fra fogden i Hedmark til stiftsamtmannen 16. april 1738. Stedet omtales da som "Moe Alfven" eller "Qværndahlen".  

De første kvernene langs Moelva kom trolig kom i bruk alt på 1200-tallet, og var ganske sikkert små gardskverner som malte korn til eget bruk. På grunn av elvas stabile vassføring og gunstige beliggenhet midt i et rikt korndistrikt, kom det også etter hvert større kverner som påtok seg leiemaling for flere eiendommer. Kveinndølene fikk tidlig kunder både fra Nes, Furnes, Stange og Romedal. Etter sigende var det også mange biringer, snertingdøler og valdriser som måtte frakte kornet sitt over Mjøsa til leiemaling i Kveinndal'n. I tillegg hadde også flere av møllene eget sagbruk.  

Leiemaling    

Rasjonaliseringen gjennom leiemaling førte med seg at en del gardskverner i Kveinndal'n ble lagt ned. Dette skapte på den annen side grunnlaget for at større bygdemøller kunne vokse fram, og i Moelv ble møllene de første forløpere for annen virksomhet, som sagbruk og garverier. Moelva startet således som ei kvernelv, men ga seinere kraft og vilkår for annen industri. Vassdraget ble en livsnerve for distriktet omkring, men noe bygdesentrum med annen handel og vandel ble Kveinndal'n likevel ikke på denne tida. Ville en til kjøpmann, og det gjaldt til langt ut på 1800-talet, så måtte en reise de to-tre kilometerne til "priviligered landhandler" Bernt Ancher Steen på Stein gård. Her var det også gjestgiveri og det var her dampskipet Jernbarden hadde sitt anløpssted etter at den begynte å trafikkere Mjøsa høsten 1840. 

Jernbanen – et løft for Moelv

Med elva og møllevirksomheten var Kveinndal’n likevel et sentral strøk i gamle Ringsaker. Flere bedrifter hadde i åras løp etablert seg langs Moelva lenge før jernbanen kom, og i en oversikt fra 1890 er følgende nevnt: Strand Brænderi, Bruvold mølle og garveri, Strømmen trevarefabrikk, Mokvern mølle og Lindal farveri. Så mange forretninger fantes ikke, men Dehlis og Bjørkes landhandleri var i drift.  

Men før 1890 hadde stedet ikke noe sentrum og ingen tettbebyggelse. Da det ble kjent at jernbanen skulle komme og stasjonen skulle legges til Modalen, begynte folk å etablere seg i nærheten av stasjonsområdet. Allerede før de første jernbaneskinnene var lagt, kom det nye apoteket på plass i 1891. Moelv poståpneri åpnet med plass i stasjonsbygningen i 1894. Sjukehustomt ble ordnet i 1894 og var i drift tre år seinere. Stedet vokste raskt og ble etter hvert det administrative og økonomiske tyngdepunktet i gamle Ringsaker.  

1894 – et merkeår

Året 1894 er et merkeår i Moelvs historie. Mens krafta og vatnet fra Moelva la grunnlag for en omfattende utvikling i nedre del av Kveinndal'n fra midten av 1800-åra, er det et uomtvistelig faktum at det var framføringa av jernbanen fra Hamar til Tretten i 1894 som ga Moelv nye muligheter for utvikling og vekst. Etter det mest omfattende anleggsarbeid i distriktet med rundt 1000 mann i arbeid i nær fem år, kunne strekningen åpnes den 25. september 1894. Fra 15. november var vanlig jernbanedrift i gang.  

Jernbanen ga nye muligheter og økte kontakten mellom Moelv og omverdenen. Stedet var på veg inn i ei ny tid, men for å kunne utvikle stedet, var det likevel behov for dristige bedriftsidéer og risikokapital. Dette kom på plass, og i de første åra etter jernbaneåpningen var det en intens byggevirksomhet i Kveinndal'n. Viktige industribedrifter som Moelven Brug, Moelven Cellulosefabrikk, Moelven Jernstøperi, O. Johansens Trævarefabrikk, Strømmen Brug og en mengde møller og sagbruk skapte arbeidsplasser og la grunnlaget for økt bosetting. Mange av disse er borte i dag, men Moelven Brug ble etter hvert sjølve livsgrunnlaget for tettstedet og utviklet seg til et dynamisk nasjonalt industristriforetak. 

Befolkningen trengte varer og boliger. Hus etter hus ble reist. De aller fleste på grunn unna Mo, og mange med forbilde i stasjonsbygningen, i såkalt jernbanestil eller sweitserstil. Hele sentrumsutbygginga i Moelv må for øvrig tilskrives bonden og grunneier Lars Glestad på Mo. Allerede midt på 1890-tallet la han sammen med planlegger Cornelius Øvre fram den første reguleringsplanen for den nye stasjonsbyen. Disse to må således kunne tillegges æren for at den vesle stasjonsbyen ble preget av orden og romslighet. Og slik lå stedet til etter krigen, med gode regulerte villastrøk og hus omgitt av kvitmalte stakitter og blomstrende hager.  

Handelssenter

Moelv ble også et handelssenter. Fra før av hadde stedet to landhandlere, men i tida fra 1892 til 1895 kom det minst fem nye landhandlerier. Med jernbanestasjon og økt næringsvirksomhet ble det også viktig at Moelv kunne tilby folk både spisesteder og overnattingsmuligheter. På Mo gard var det fortsatt skysstasjon og gjestgiveri, men i 1895 kom også Moelven hotell i drift.   

På få år ble Kveinndal'n og møllesenteret til Moelven, et naturlig industri-, handels og kommunikasjonssentrum for bygdene omkring, og utviklingen gjorde inntrykk på mange.. ”Moelven er ganske bymæssig”, skrev ei oslojente som gikk på Amtsskolen i et brev hjem til foreldrene sine i 1905.  

Som en hel liten by

Første gangen Moelven er med i offisielle statistikker er i 1910. Da hadde stedet "80 bebodde hus og 636 tilstedeværende personer". Bare 10 år seinere hadde folketallet alt steget til 1500, altså mer enn det dobbelte. Framtida var lovende for stasjonsbyen.  

En journalist fra avisa Oplandet på Hamar drog ut i distriktet for å beskrive situasjonen,og skrev undrende i en artikkel fra 7. juli 1920:  

"Midtveis mellem Hamar og Lillehammer ligger Moelven jernbanestasjon som har sitt navn efter elven. Denne springer ut fra Næren sjø, omtrent 9 kilometer unna. Så liten og uanselig denne elven kan synes, liv og rørelse har den da maktet å skape, og det har gått frem med kjempeskritt i de siste år. Om ikke mange år vil Moelven bli egen bykommune og Ringsaker, den mektige folkerike bygden vil få en industriby innen sine grenser. Ingen vil med rimelig grunn kunne motsette seg et slikt krav fra Moelven; som det nu er blir det bare å skatte til bygden, mens man selv må anlegge vassverk, elektrisitetsverk, veier (gater) osv. Fordelene ved å "stå på egne ben" er mange og innlysende.  

Når en kommer til Moelven stasjon fra Hamar er det intet som forteller en om fabrikkvirksomhet, rykende skorstener og bymessighet. Det er det almindelige bilde som trer frem og det er liksom vanskelig å tenke seg at industrien har kunnet trenge seg så langt inn i landet, inn til disse intense jordbruksdistrikter, hvor så langt øyet når, gård ligger ved gård, aldri klint inn på hverandre, men med rummelig plass mellem. Det forundrer derfor ikke så lite når man finner bymessig bebyggelse, mange forretninger, hoteller, apotek, to banker, to tannlegeskilter bare ved å bevege seg noen skritt fra stasjonen. Det er som en hel liten by. "  

Administrativt og politisk sentrum i gamle Ringsaker

I mellomkrigstida utviklet Moelv seg videre, og i åra før 2. verdenskrig ble stasjonsbyen også både det administrative og politiske sentrum i gamle Ringsaker. Disse funksjonene var tidligere lokalisert i Tingvang i ”kjerkebygda”. I 1954 kom et nytt funkispreget herredshus på plass, til glede for mange, men nok en liten torn i øyet på andre, og da helst de noe lenger sør. Både på Nes og i Furnes så de på det nye herredshuset som overdimensjonert og Ringsaker som overadministrert, men denne gangen var det disse to kommunene som satt fast i gamle mønster og reaksjonær tankegang. 

Moelv ble det naturlige det naturlige sentrum for gamle Ringsaker, og her ble det bygd ut en moderne kommuneadministrasjon som representerte den nye tida for norske kommuner og helt i tråd med statlige retningslinjer for tilrettelegging og utvikling av det offentlige tjenestetilbudet. I tillegg ble det lagt gode rammebetingelser for vekst og utvikling av handel og industri. 

Striden om administrasjonssenteret i storkommunen

Da Ringsaker, Nes og Furnes ble slått sammen til en storkommune på 1960-tallet, var det sterke ønsker i de nordlige delene av gamle Ringsaker om at Moelv måtte bli det nye administrasjonssenteret. I Furnes så de naturlig nok ganske annerledes på spørsmålet, og der ble Brumunddal betraktet som det sjølsagte og naturlige nye sentrum. Det var her det bodde flest folk, det var her industrien blomstret og det var her de økonomiske vilkåra var best.  

Modølene på sin side påpekte at Moelv var det naturlige geografiske senteret i en ny storkommune, og viste videre til at stasjonsbyen, og spesielt da garden Mo, hadde lange historiske tradisjoner som kommunalt sentrum. Fortida til Mo, med møteplass for formannskap og herredsstyre, ble brukt som argument for at det nye administrasjonssenteret skulle legges til Moelv. Her kunne storkommunens administrasjon og politiske organer videreføre tradisjonene i det nye herredshuset. 

Det er uttalt at ”det rike sør stod mot det mindre rike nord, det dynamiske og ekspansive Brumunddal mot det statiske og stagnerte Moelv”, og det endelige vedtaket i saken var ikke overraskende. Brumunddal ble det nye administrasjonssenteret i kommunen, men som plaster på såret ble en del administrative funksjoner lagt til Moelv.

Fra Kveinndal'n, Modal'n og Moelven til Moelv

Kveinndal'n ble også ofte kalt Modalen, ganske enkelt fordi det var Mo gård som opprinnelig eide all grunn i dalføret. Før riksvegen ble lagt om og jernbanen ført fram, var det Mo som var knutepunktet i denne delen av bygda, med gjestgiveri og privilegium på fergetrafikken over Mjøsa.  

Modalen var derfor faktisk et seriøst alternativ til Moelven da det offisielle navnet på både tettstedet og stasjonen skulle fastsettes. Valget falt på Moelven, men dette navnet kunne fått en kort historie da Norges statsbaner i 1902 drøftet et navneskifte til Ringsaker. Resultatet ble likevel at daværende Tande stasjon måtte bøte for forsømmelsen ved ikke å gi en eneste stasjon i bygda navnet Ringsaker.  

Kveinndøl og modøl - kjennetegn og egenskaper

Sjøl om Moelven ble valgt som både stasjons- og stedsnavn, var det Modal'n, ofte bare omtalt som "Dal'n" helt fram til i dag, som er utgangspunket for betegnelsen "modøl". Som et apropos i denne forbindelse kan det nevnes at det ble stilt strenge krav til en ekte kveinndøl eller modøl. Da måtte en etter sigende "vara leintug og vara vakjin, dæinse børrføtt og elske nakjin".  

Moelv på 1920-tallet  - et forlokkende sted for grendene omkring

Moelv ble et godt og trivelig tettsted for egen befolkning og et viktig handelssted for omliggende grender, og det var det var på denne tida, tidlig i l 920-åra, at Alf Prøysen var smågutt.  

For husmannsunga langs Præstvegen var Moelven et forlokkende sted. De hadde egne penger bare når de fikk oppgjør for potetplukking og turnipsrensking. Da var det en uskreven lov at for de penga måtte de handle et klæsplagg. De penga som ble igjen, kunne de imidlertid rå over sjøl.  

"Det kunne vara en to-tre kroner", skriver Prøysen, "og hårt eneste år reiste vi da tel Moelven og hadde en stor dag. Da bestemte vi dagen slik at det var en åtte-ti onger som tok toget tel Modal 'n. Det var to stasjonsskift dit, vi reiste tel og med igjønnom en tunnel. Domstugutunnel'n. Den var laga akkurat som teltenkt ått onger, det vart mørkt så lengi at vi såvidt kunne mærkje det, men itte så lengi at noen ta de minste behøvde å bli redde. Det fyrste vi gjorde når vi kom fram var å gå på fruktforretningen og kjøpeforundringspakker og sjeldne sokkertøy som vi æiller såg ellers i året. Vi kjøpte øss så reine at vi støtt måtte gå hematt. Det var mye over ei mil, men det hørde liksom med tel Moelvsdagen. Og da var vi så lette og gla da vi kom hematt, æille penga var borte, nå vart livet som før."  

Her ser vi for øvrig at Prøysen, og da ganske sikkert som de fleste andre i distriktet, bruker navnet Moelven, Modal'n og Moelv om hverandre.