Brumunddal, sett fra Stor-Mørkved. Foto Egil Enemo

Brumunddal

av Egil Enemo

Det eldste skriftlige dokumentet som omhandler nedre del av Brumunda er fra 1351, og tar for seg grensene for søndre Børke på Veldresida. Men det var nok likevel større aktivitet på Furnessida, og mye tyder på at kverndrifta ved de nederste gardene ved utløpet av Brumunda var i gang like tidlig som ved Moelva. Bygdene omkring hadde gode kornavlinger, og kvernene ble brukt av folk både fra den sørlige delen av Ringsaker og fra Furnes ned til Storhamar. Det kom også båtlaster over fjorden fra Nes. 

Da biskop Jens Nilssøn krysset elva på sin visitasreise den 16. september 1594, så ble det nedtegnet i biskopens bok at ”Hoss denne bro staar 2. quernehuss, det ene paa den ene side av broen och det andet paa den anden side.” Matrikkelen fra 1668 nevner kvernhus på samtlige av Furnesgardene ved nedre løpet av Brumunda, og langt ut over 1800-tallet var Brumunddal mest kjent for sine møllebruk. Ved nedre løpet av Brumunda var det i alt 14 møller: Nerkvern, Kvernenga, Juliefoss, Bakken, to i Buttekvern, to i Øverkvern, Gåskvern, Fossum, Bergaust, Narud, Prestsætra og Mariendal. 

Usikker vassføring

I motsetning til Moelva hadde Brumunda usikker vassføring. Det hendte kvernene måtte stenge når det var lite vatn i elva om sommeren eller når det var flom i Mjøsa. Enkelte vintre frøs også vatnet vekk. Dette førte til mer arbeid for kvernene ved den vassikre Moelva, og det hendte seg nok at møllerne lenger nord feiret Kvernknarren (1. september) med større glede enn vanlig om det gikk mot sol, tørrvær og lite vatn.  Da fikk kvernene ved  Brumunda, Svartelva og Flagstadelva problemer med drifta, mens modølene fikk enda mer leiemaling. 

Nye virksomheter og industri

For å sikre vasskrafta ble det bygd demninger, vassrenner og veiter, og her kan spesielt nevnes at i 1757 ble en del gardbrukere langs Brumunda enige om å demme opp Brumundsjøen, ”ingen til skade, bygdene til nytte”, som det het. Mange gardbrukere måtte reise lange veger med kornet, mange til Moelv, men noen også helt til Eidsvoll eller over fjorden til Toten. En demning ved elveoset ville sikre stabil og nødvendig vassføring hele året, og bygging kom i gang i 1758. Det kom i gang ei ”årgangskvern” på Prestsætera, men da den ble taksert i 1771, var det også kommet til mange andre kverner. Eieren av kverna klaget over at folk ikke ville dra så langt, og det var vel bare under ekstra dårlig vassføring at noen drog opp til Prestsæterkverna.  

Etter hvert vokste det også fram annen industri, i mindre eller større målestokk. Det kom sagbruk, vadmålsstamper, garverier, fargerier, pottemakeri, brennevinsbrenneri og til og med et veveri. Det kom i gang på Gåskvern i 1859, hadde 30 arbeidere i 1875, men ble flyttet til Bryn ved Kristiania i 1880. På Narud i Veldre ble det bygd opp en ullvarefabrikk på 1870-tallet. Tekstilmaskinene ble bygd i Sverige, men de ble sjølsagt drevet av vasshjul. 

Industriutviklinga førte med seg behov for varer og tjenester av alle slag. Snart kom både landhandlerier, bakeri, poståpneri, meieri, ølutsalg, bryggeri og egen brusfabrikk. 

Her var således alle de yrker som trengtes i et lokalsamfunn. Det fantes flere landhandlere, skomakere, bakere, kaféverter, urmakere, syersker, vask- og strykeri, en skredderforretning og til og med en kvinnelig motehandler. Her var videre lærere, en bokhandler, slaktere, smeder, garvere, snekkere, tømmermenn, hjulmakere, blikkenslagere, murere, møllere og steinhoggere. 

Husansamlingen Brumunddal

Fram til 1894 var området rundt brygga i Nerkvern som et sentrum og svært viktig for Mjøsbåtene. Da jernbanen kom, ble trafikknutepunktet flyttet nærmere husklyngene i nærheten av stasjonsområdet. Folketellinga i 1900 viste at det var 412 mennesker i «husansamlingen Brumunddal». Så å si alle boliger og all industri lå på Furnessida av elva. 

Jernbanen ble av avgjørende betydning for den videre vekst i Brumunddal, og litt av de positive opplevelsene ved framføringa av jernbanen framgår bl.a. av et leserbrev i Hamar Stiftstidende i 1893. Her heter det at Brumunddal hadde store forventninger til jernbanen og håpet på et betydelig oppsving. Arbeidet gikk raskt framover, og da særlig etter at det ble satt inn et lokomotiv i utbygginga. ”Vi hører jevnlig dets Pipen”, står det, og bruene stod ferdige ”smukke og solide”. Stasjonsbygningen tok seg vakkert ut, og det hadde kommet atskillige nybygg og mange hadde planer om å utvide. Tida som fulgte ble likvel i stor grad preget av anleggsarbeidene og de medfølgende ”sluskene”, og Brumunddal ble ofte omtalt som Chicago.  

Folketallet holdt seg ganske stabilt det første tiåret etter århundreskiftet, for i 1910 hadde fortsatt tettstedet bare 55 hus og 416 personer. Brumunddal var bare det sjuende største tettstedet i fylket, og både Moelv, Ådalsbruk, Stange, Tynset og Rena og Briskebyen i Vang var større. 

Men etter 1. verdenskrig skjøt utviklingen i Brumunddal fart, også på Veldresida av elva. I 1920 hadde innbyggertallet økt til 759 og det steg så til 1011 i 1930 og 2339 i 1945. Årsaken til dette var utviklingen av industribedrifter, de økte fra 15 i 1900 til omkring 40 i 1945, og førte samtidig med seg forretninger og virksomhet av flere slag. Her kan nevnes Husebys meieri, Brumunddal potemelfabrikk, Brumunddal mekaniske verksted, Globus maskinfabrikk og Lundby bruk. De fleste lå på Furnessida av elva, men oppstarten av Berger Langmoens sagbruk og høvleri i 1922 ble starten til et industrieventyr på Veldresida. Bedriften hadde rundt 40 ansatte i 1930 og var oppe i 730 i 1971.   

Mellom 1930 og 1940 kom det en rekke nye forretninger og foretak, der Oplandske fruktkonserveringsfabrik, seinere Nora, ble en av de største. Brumunddal ble det naturlige sentrum for både Furnes og Veldre, og nesningene begynte også å bruke stedet i langt større grad etter at Framnesbrua kom i 1930. 

Etter hvert fordelte befolkningen seg ganske jevnt på nord- og sørsida av Brumunda. Ved folketellinga i 1952 var det 1615 mennesker på Veldresida og 1605 på Furnessida. 

Brumunddals ”svøpe”.

Brumunddal fikk en stadig økende tilflytting, men et stort problem for videreutvikling og vekst var at den nye industribyen var delt mellom to kommuner. I flere saker var det nødvendig med vedtak og pengestøtte fra både Ringsaker og Furnes.  

Den første reguleringsplanen for Furnessida ble laget alt i 1900, men først i 1934 fikk Veldresida sin plan. Utbygginga ble planløs og preget av tilfeldigheter, og det ble påpekt at den ene sida av Brumunddal ikke viste hva den andre sida syslet med. En felles kommuneingeniør fra 1943 hadde problemer med å få samordnet utbyggingsplaner. Da fylkesmannen hadde befaring med begge ordførerne i 1943, sa han tydelig fra hva han mente. Bare langs hovedgata var det representative hus. Ellers var det som i ville Vesten, med dårlig byggeskikk og dårlige gatereguleringer. Nedover mot jernbanestasjonen syntes han også all sans for vakker arkitektur var blitt borte. På Veldresida låg husa med fasadene rett ut i vegen, og det var søppelhauger overalt i uryddige skogholt. 

Brumunddal blir administrasjonssenter i storkommunen

Utover 1940- og 1950-tallet var det stadig flere røster som påpekte nødvendigheten av å samle Brumunddal, helst som egen by, men i det minste som én bygningskommune med felles regler.  

Problemet ble også påpekt flere ganger av sentrale statlige myndigheter, og saken kom for alvor på kartet da regjeringa nedsatte en kommuneinndelingskomité rett etter krigen, den såkalte Scheikomitéen. Komitéen var i hovedsak opptatt av Brumunddal som var delt mellom to kommuner og det økonomiske sentret for både Furnes, Ringsaker og Nes. Både praktiske og prinsipielle hensyn tilsa at det var nødvendig å oppheve kommunegrensene gjennom tettstedet, og dette resulterte til slutt i et forslag om en ny storkommune. Prosessen var imidlertid på ingen måte lokalt forankret, snarere tvert i mot. Det var stor motstand i alle de tre berørte kommunene, både blant befolkningen, i næringsliv og industri.  

Til tross for den lokale motstanden vedtok Stortinget i januar 1963 at de tre kommunene skulle slås sammen til en ny storkommune med virkning fra 01.01.1964. Navnet ble et hett tema i tida framover, likeledes hvor administrasjonssenteret skulle ligge, men det endelige vedtaket ga storkommunen navnet Ringsaker, og Brumunddal ble administrasjonssenter. 

”En Masse fremmede Arbeidere” strømmet til jernbaneanlegget 

På det meste var det godt over 1100 mann i arbeid på den nye jernbanestrekningen gjennom Brumunddal og Moelv, og sjøl om alle ville ha jernbanen, så var ikke alle like glade for invasjonen av ”jernbaneslusker”. Folk kom fra alle deler av landet, også en god del fra Sverige, og det ser ut som svenskesluskene var mer innblandet i bråk enn de norske. 

Allerede i februar i 1892 vedtok Ringsaker herredsstyre egne politivedtekter da ”der i de første 2 a 3 Aar vil strømme til jernbanearbeidet en Masse fremmede Arbeidere”. Bygdene i Ringsaker var på ingen måte ukjent med fyll, slagsmål og nattefriing, men det ble nok ganske mye mer enn før når hundrevis av arbeidere kom for å delta i anleggsdrifta. 

I lensmanns- og forhørsprotokoller finnes det beretninger om slagsmål, knivstikking, fyll og tjuverier, både jernbanearbeiderne i mellom og mellom jernbanearbeiderne og lokalbefolkningen. Fylla var nok det største problemet, og alkoholen tok flere liv. På selve julaften i 1891 helte en jernbanearbeider fra Tolga i seg en mengde brennevin, og ble funnet ihjelfrosset i veggrøfta ved Mo bru morgenen etter. Ved en annen anledning høsten 1893 druknet fem jernbanearbeidere i fylla i Furnesfjorden. 

Naturlig nok var det en omfattende trafikk av jernbanearbeidere rundt om i bygdene på leting etter jenter, og det omtales flere alvorlige voldtektssaker. Noen ganger fikk også mer frivillige besøk dramatiske følger, som da ei tjenestejente i 1893 ble funnet skyldig i barnedrap. Hun hadde fått barn med en jernbanearbeider, men slo i hjel det nyfødte barnet i grisehuset og gjemte det under golvet der. Jenta fikk tre- og et halvt år med straffarbeid. 

Langt de fleste jernbanearbeiderne gikk nok fram på andre måter. I prestearkivet fins det attester på jernbanearbeidere som ordentlige og pålitelige karer, og i Ringsaker prestegjeld hadde 106 av 712 døpte barn en jernbanearbeider til far i de mest ”produktive” åra 1893 og 1894. En del av fedrene hadde nok også kone og barn andre steder i landet. 

Kanskje kan brevet fra lensmannen i Ringsaker til fogden i 1896 om forholdene i åra under jernbanebygginga, stå som en oppsummering av rundt følger av jernbanedrifta. Her heter det at ”Blant bygdens faste indvaanere hersker større edruelighet end tidligere, medens derimod sædelighedstilstanden neppe er gaaet frem. Den siste omstændighed kan visstnok for en del tilskrives jernbaneanlægget og de mange veianlæg i de siste aar, idet mange fremmede arbeidere, ofte af tvilsom art, har virket demoraliserende paa stedets faste befolkning og fornemmelige den yngre tjener- og arbeidsklasse.” 

Brumunda kunne varsle været

Folk som bodde langs Brumunda i tidligere tider, kunne ta varsel av Bumunda om våren. Elva, eller kanskje helst de underjordiske som hadde tilhold der, kunne forutse om det ble godt eller dårlig år. Hvis folk hørte elvesus tidlig i april, så var det et dårlig tegn. Så lenge det lå igjen snø, skulle en ikke høre noe sus fra elva. Ble snøen borte i langdrag uten at det ble noe elvesus, var det et godt tegn. Men det sikreste godmerket var når en først hørte en svak elvesus mot slutten av april. Vårsusen skulle øke på etter hvert som smeltevatnet fra fjellet kom, og da slik at en i månedsskiftet april/mai kunne høre elva langt ut på fjorden og over til Nessida. Da hadde Brumunda de rette vårtonene.  

Litteratur om Brumunddal og Moelv

Ringsakbøkene

Årbøker for Ringsaker historielag

Ove Johansen: Moelvboka

Furnes bygdebok

Diverse avisartikler

Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser

Thorbjørn Hovde: Fra krambu til kjøpesenter

Eyvind Lillevold: Strand Brænderi

Ramseth: Hamar bys historie