Brumunddal og Moelv vurdert som bygrunn for 200 år siden

Av Egil Enemo 

Etter at den gamle Hamarkaupangen gikk til grunne med reformasjonen og sjuårskrigene, stod Mjøstraktene og innlandet, eller Oplandene som det het på denne tida, uten noe handelssted og samlingspunkt. ”Nu var der tomt og stille, hvor gamle Hamar laa” står det i eldre skrifter, og savnet av et midtpunkt for næringsliv og kulturutvikling i Oplandene var påtagende. Årlige markeder, som ble holdt på ulike steder i distriktet, omreisende skreppekarer eller kongelig priviligerede landhandlere kunne på ingen måte erstatte en kjøpstad. Allerede i 1775 fokuserte sentrale myndigheter på ønskeligheten av et nytt ”kjøpstadsanlæg” ved Mjøsa, men årene gikk uten at noe skjedde. Når folk i innlandet skulle til byen, var Kristiania den nærmeste og eneste byen.  

Vangpresten foreslo Brumunddal som by

En av de første som ivret for en ny by ved Mjøsa, var prost Abraham Pihl i Vang, og han så for seg at den måtte bygges ved utløpet av Brumunda. Stedet ble på slutten av 1700-tallet det naturlige bygdesentret for Furnes og Veldre. Pihl mente at både den industrielle virksomheten med kverner, sager, smier og en fordelaktig geografisk plassering ville legge et godt grunnlag for videre vekst og et større sentrum.  

Universitet i Brumunddal - landets hjerte

Pihl la også fram ideen om at denne nye byen ved Brumunda burde få sitt eget universitet. Prosten tenkte store tanker, og så for seg at landet måtte utvikle egen kompetanse rundt industriutvikling og foredling av norske råstoffer. Han mente det var feil at råstoffet ble sendt ut av landet og at produktene i foredlet stand måtte kjøpes tilbake til høge priser. Landet måtte bli uavhengige av Danmark og England. Det kunne bare skje ved et eget universitet og egen fabrikkvirksomhet. Universitetet burde ligge i landets hjerte, som var Brumunddal, skrev han, og påpekte at det ville være uheldig å legge en slik læreanstalt til Kristiania, der tenkemåten ennå var dansk og ville være det lenge.  

Kongelige kommisjoner utredet bysaken

Pihl fikk ikke oppleve noen offentlig reaksjon på planene om verken en industriby eller universitet, men i 1811 utlyste imidlertid Selskapet for Norges Vel en premieoppgave som skulle utrede om det ville være til gavn eller skade om gamle Hamar by ble gjenoppbygd, eller om det var andre steder ved Mjøsa som var mer aktuelle som bygrunn.  

Deltakelsen var nok noe skuffende. Bare en besvarelse er kjent og lite skjedde. I 1813 ble det imidlertid ved en kongelig resolusjon nedsatt en kommisjon skulle komme med forslag til ”en kjøbstads opprettelse paa et bekvemt sted ved Mjøsen”. Hamar og Lillehammer var aktuelle steder, men heller ikke denne gangen ble det tatt noen avgjørelse. I 1825 ble det på nytt nedsatt en komité, og etter at den samlede kongelige kommisjonen ”havde befaret hele Mjøsen”, kom den med sin betenkning i 1826. Ikke mindre enn 11 steder ble vurdert som aktuelle for anleggelse av en by. Disse var ”Eidsvoldbakken, Minne, Korsødegaardsbugten, Akersviken, Storhamar, Nederkvern, Nes, Mo-landet, Lillehammer og Vingnes, Gjøvikbugten og Totenviken”. 

Om Nerkvern heter det at stedet har ”Smuk beliggenhed, godt aargangs vandfald i Brumundelven. Men terrænet meget lavt og udsat for oversvømmelse; afsides for vandtransporten, især nordfra, da indseilingen fra storfjorden er lang og besværlig. Kysten meget langgrund, og der findes ingen havn”.  

Mo-landet hadde ”temmelig gode byggetomter og et ikke ganske ubetydeligt vandfald, som ligger omtrent ¼ mil oppe i landet, men savner aldeles havn”.  

Lillehammer ble den første byen ved Mjøsa

Beskrivelsene og vurderingene understreker klart at det var Mjøsa, med båt om sommeren og hest og slede om vinteren, som var samferdselsåra. Det var viktig å ha gode havneforhold, og etter disse befaringene og vurderingene falt både Brumunddal og Moelv ut av diskusjonen. Det ble Lillehammer som fikk de første kjøpstadsrettighetene fra 1827, og i 1849 fulgte så Hamar etter. 

Under stortingsbehandlingen om Hamar prøvde stortingsrepresentanten Peder Fauchald fra Toten å argumentere for at byen heller skulle legges til Nerkvern, men forslaget fikk ingen støtte.